En matpakke

Arbeidsplassen min tilhører helsevesenet, men lokaliseringen er plassert innenfor høye murer, faste innlåsingstider og rasling av nøkkelknipper som ljomer i betongvegger.

Som en motsats til det puritanske og kalde har vi i gamle celler dratt inn gode lenestoler med farger, grønne planter og Blindeforbundets Hundekalender 2023. Et behandlingsrom bak murene, men samtidig med et ønske om å kunne være en pause fra uniformer og fengselsrammer.

Samme år som jeg startet med behandling i fengsler fikk jeg mitt første barn. Et barn som følges opp med kjærlighet, nysgjerrighet og interesse. Et barn som aldri får være alene, som har rene klær, som er mett og stort sett veldig tilfreds. Som jeg skal støtte og utfordre i små og store valg, om det er å ville ha på seg Paw Patrol- eller Bjørnis-genseren eller når den skal velge veien videre i livet. Et barn jeg vet at jeg skal gjøre alt for.

Å bli sett

Når jeg snakker med de som kommer inn til meg, så kommer alle fra det samme. En mor, en familie, en venneflokk, en klasse og en utdannelse. Eller er det virkelig sånn for alle? Nei, stort sett er det ikke sånn for de jeg møter. Stort sett er det store og små krakeleringer i deres historier.

Det jeg opplever som gjennomgående i historiene er at hovedpersonen ikke hadde en tilhørighet. Enten om det var i hjemmet, på skolen eller på fotballbanen. Historiene ligner i stor grad på hverandre, og ofte kan det være et fellestrekk at fortelleren oppfordrer meg til å se de som ikke hører til.

Etter hvert som jeg ble større over midjen, fikk vi også etter hvert større og dypere samtaler. Om det å ta ansvar, mangel på å ha blitt tatt ansvar for, svik, sinne og nestekjærlighet.

Flere enn en har på hver sine måter beskrevet det å falle utenfor, søke mot andre miljøer for å få bekreftelse og status, rushet av narkotika og penger, og jaget som skaper større adrenalinkick enn å få greie karakterer på skolen. Alt sammen for å erstatte manglende tilhørighet til det vi andre anser som stabilt. Det ustabile blir stabilt.

Investering

Så hvordan kan man unngå at andre kan havne bak lås og slå da, spør jeg ofte de innsatte. Noen sier at det er uunngåelig, men de tilhører fåtallet. De fleste har et klart svar: se de.

Se de som etter hvert ikke kommer på fotballbanen eller begynner å røyke i friminuttene bak skuret. Flere har sagt at de ikke kunne gå på fotball, ikke fordi de ikke mestret det, men fordi de var sultne og ikke hadde riktig utstyr. Ønsket om å eie egne penger ble derfor større enn å score et mål med klassen.

Jeg spurte en av de da, skulle jeg gitt den gutten penger? Nei, sa han. Du skal hente den gutten i bilen din, ha en matpakke i bilen og heie like mye på den gutten som på din egen.

Det skal jeg prøve å huske på når mitt eget barn velger sine interesser. Det at en matpakke kan føre til mindre slitasje og konsekvenser for samfunnet og enkeltpersoner virker som en ganske enkel investering fra meg som mor. Om det vil funke for alle, vet jeg ikke, men da har vi hvert fall prøvd.