Borte bra, men hjemme best

Hver gang jeg er møter en geiling er ofte spørsmålet det samme; Hva savner du med Geilo og kommer du noen gang til å flytte tilbake?

Og når jeg tenker på Geilo så er det som å tenke på en stor familie. For jeg savner ikke nødvendigvis slalåmbakkene eller fjella, men jeg savner den trygge tilhørigheten.

I storbyen så tuter biler fordi du er i veien. På Geilo så tuter de fordi du lurer på om du skal sitte på bort til sentrum.

I byen kommer du ingen vei uten lommeboken, mens på Geilo kan du komme innom i morra og betale for melk og brød. I verste fall står det en nabo bak deg i køen som legger ut enn så lenge.

For Geilo er en slags stor familie hvor hver dag er et slektstreff. Noen kjenner du godt, noen er du på hils med, mens noen vet du bare hvem er eller hvor bor. Slikt føles trygt. Så er det kanskje litt slitsomt når du bare vil gjemme deg bort og drikke kaffekoppen i fred, men på sikt er det bedre med en venn som forstyrrer deg enn en kaffekopp hver dag i ensomhet.

Ensomme mennesker er lett å se i storbyen og enda lettere å gi faen i. Du kan bare gå forbi og late som ingenting. På Geilo må vi være samlet. Vi må bry oss og vi må tute, stoppe og la naboen sitte på. Vi må måke snø for hverandre, dytte biler ut av grøfta og noen ganger legge ut noen kroner for den som har glemt lommeboken hjemme.

Jeg håper aldri Geilo blir større enn sitt eget hjerte. Jeg håper aldri det kyniske storbymiljøet inntar oss, men at vi har en ekstra plass i hjerte for alle de 2509 som bor her oppe. For det er akkurat sånne ting som er unikt med en bygd.

I over et år har jeg reist rundt og underhold i by og bygd. En forestillingen om følelser, latter og tårer. «Hvor er det beste byen å underholde?» ble jeg spurt om av Radio Ålesund. Bygd er alltid best, svarte jeg raskt. Jeg hadde nok ikke svart det for tre år siden, men etter jeg nå er i gang med en så personlig forestilling, så merker jeg stor forskjell på by og bygd.

Som mange på Geilo vet mistet jeg min kjære storebror i en bilulykke i 1988. En ulykke som ikke bare satte store spor i meg, men hele Geilo. Hallingdal mistet tre unge friske ungdommer, Geilo to av dem.

Når jeg snakker om dette på scenen er reaksjonen i salen ganske lik. Det er bare en vesentlig forskjell. I byen sitter det ofte to og to sammen. Så når det blir trist lener deg seg mot hverandre. Men når jeg reiser rundt i bygder sitter de ikke to og to. De sitter gjerne fire, åtte og ti. Hele familien er på show. Fra minstejenta på 18 til mormor på 83. Det er da jeg merker at slike tekster treffer en bredt og at det er flere bygder har opplevd det samme.

For i alle bygder finnes det minner, historier og opplevelser på godt og vondt, og der sitter de samlet sammen ... i latter og tårer.

Så om jeg gruer meg til showet på Geilo i april, et ubetinget JA. Det er tross alt ikke noe som er mer skummelt enn å underholde hele familien sin.

Ps, tut om du ser meg, jeg sitter gjerne på.