Prinsessen på erten

Det var en gang en prins som ville så gjerne gifte seg med en ordentlig og ekte prinsesse. Han reiste hele verden rundt, men fant ingen ekte prinsesse. Så kom han hjem og var veldig trist.

- Å, ikke bli så lei deg, prinsen min – sa kongen, som var faren til prinsen – kan du ikke gifte deg bare med hvilken som helst prinsesse?

- Nei! – sa prinsen – jeg vil gifte meg med den ekteste av alle ekte prinsesser!

- Men… det er ikke sikkert at det finnes flere ekte prinsesser i verden, sukket kongen.

Jo! Hun har sikkert gjemt seg et sted, men jeg skal finne henne, sa prinsen.

En dag gikk prinsen ut en lang tur. Han møtte mange jenter på veien. De smilte til ham, neide pent og danset, og alle sa, at de er ekte prinsesser.

Prinsen smilte høflig tilbake, men han ville ikke snakke med dem.

Så gikk han gjennom en mørk 100-meters skog og kom til en stor, grønn åkeren.

Der så han plutselig en ganske pen jente i en flott rosa prinsessekjole og en krone på hode. Hun plukket erter.

- Uff! – sukket prinsen – en prinsesse til! Men han bukket pent og sa:

- Jaså! Så du er en ekte prinsesse? Og så står du bare her på erteåkeren og plukker erter!

«Ja. Jeg er den ekteste av alle ekte prinsesser! – sa prinsessen – Men du skjønner, det er SÅ kjedelig i palasset med alle disse tøysete kusineprinsessene mine, med dronningmor som er i dårlig humør hele tiden, og med kongefar som vil bare spille sjakk. Oh, så kjedelig! Det er mer morsomt å plukke erter her.

Prinsen syntes det var artig, og han hjalp prinsesse med å plukke erter.

Plutselig begynte det å regne kraftig, det lynte og tordnet, og det var ganske forskrekkelig storm, rett og slett. Prinsen og prinsessen løp så fort de kunne til det nærmeste palasset, der prinsen bodde. Vannet silte fra dem fra topp til tå, og de så helt forferdelig ut, begge to.

- Hvor har du vært! – ropte kongen og dronning – Og som du ser ut! Og hvem er hun, jenta?

- Det er en ekte prinsesse – sa prinsen – Jeg fant henne på åkeren. Hun plukket erter der.

- Jaja! – sa dronningen – hun må bare gå på badet og skifte klær.

Dronningen og kongen så på hverandre og sukket.

- Det må være en falsk prinsesse, prinsen min – hvisket dronning – ekte prinsesser plukker ikke erter på åkeren.

- Jeg vil nesten tro, at hun er den ekte, milte kongen.

- Å nei! – ropte dronninga – Men vi skal finne det ut! Du, Harald, nå rer du en seng med mange forskjellige madrasser: en med grønn farge, en med gul, en svart, en rosa farge, en med prikket mønster, med ruttet mønster og en med stripet mønster. Nederst under alle madrassene legger du en ert.

Er det virkelig så smart?

«Ja, det er det smarteste! Da vet vi i morgen tidlig om hun er den ekte eller en falske prinsesse.

Neste morgen våknet prinsessen opp og gikk på kjøkkenet. Kongen og dronningen satt der ved bordet og spiste frokost.

- God morgen! – sa kongen – jeg, kongen, vil gjerne spørre deg om du har sovet godt i natt?

- Egentlig ikke – sa prinsessen og gjespet – jeg hadde sånne vonde, rare drømmer at jeg har plukket hundre kilo erter, og så måtte jeg ligge på disse ertene hele natta. Uffameg!

- Men det var bare en ert, ropte dronninga.

- Nei, det var 100 kilo erter! Det var så fæl drøm!

- Ja! – ropte kongen – da er det faktisk en ekte prinsesse vi har på besøk, dronningkone! Så ropte de på prinsen.

- Vi fant ut at hun er en ekte prinsesse – sa dronningen – da kan du bare gifte deg med henne!

Prinsen smilte det ekteste smilet han hadde, og sa: - Men jeg ville gifte meg med henne uansett, fordi jeg tror jeg er forelsket.

Og det ble et stort bryllup.

Og snipp snapp snute, så var det en ordentlig ekte historie ute.

Reveenka

Det var en gang en rev og en revefrue, som bodde langt inne i skogen. Men så var det en dag hadde reven vært i hønsehuset og spiste alt for mye på en gang, og ble syk. Så døde han.

Revemor var veldig lei seg, hun gråt og sørget lenge.

En dag var hun lei av å sitte hjemme og bare gråte og gråte! Så gikk hun på lang tur. I den andre skogen møtte hun en kjekk stor ulv.

- Å. Så kjekk er du! Vil du gifte deg med meg?

Ulven så på henne.

- Neeeiii! Du er alt for liten, og så liker jeg ikke damer med rød-oransje pels!

Reve-enka ble veldig fornærmet og gikk videre. Så møtte hun en hjort. Han var så flott og så kjekk!

- Å, jeg føler bare at jeg elsker deg fra første blikk, bad reveenka. - Du har så stort gevir! Kan du gifte deg med meg?

- Men jeg liker ikke jenter som har sånn hvit tipp på halen. Så har jeg det veldig travelt nå. Ha det!

Så løp han sin vei til skogen.

Reveenka gikk videre og møtte en stor bjørn.

- Å, sånn stor og mjuk mann vil jeg ha, sa reve-enka. Du må gifte deg med meg!

- Hmm. Tjæ … jeg ville gjerne, men jeg er allerede gift, – sa bjørnen, og viste gifteringen sin.

Nå ble reve-enka lei seg. Forresten var hun veldig sliten. Hun la seg oppå en stubbe og sovnet. Så våknet hun plutselig og så at det står en stor flott rev ved siden.

- Oisann, ropte reveenka, fordi hun var litt skremt. Hvem er du, og hva gjør du her?

- Jeg er Mikkel Rev, svarte reven. Jeg ... eh ... jeg ser bare på deg!

- Ja vel? Reveenka visste ikke hva hun kunne si.

- Du er så vakker, sa reven. Reveenka rødmet sjenert og himlet med øynene.

- Oh! Og liker du fargen på pelsen min?

- Å ja! Det er min yndlingsfarge.

- Og liker du haletippen min?

- Å, det er den fineste haletippen jeg har sett!

- OK! – sa reveenka – da kan vi bare gifte oss!

Og så ble det et stort bryllup, og alle dyra fra skogen danset tre dager på rad. Reveneka passer godt at reven går aldri til hønsehuset, og så lever de lykkelig alle sine dager.

Snipp snapp snute, så er eventyret ute.

De tre bukkene Bruse

Det var en gang tre bukker som skulle gå til seters og gjøre seg fete, og alle tre så hette de Bukken Bruse.

På veien var det en bro over en foss, som de skulle over, og under den broen bodde et stort, fælt troll.

Først så kom den største Bukken Bruse.

Men han måtte stoppe midt på brua, fordi brua var ødelagt.

- Hm, hvordan kommer jeg meg videre! – sa den største Bukken Bruse – og, forresten, hvem har ødelagt brua?

- Det var ikke meg, sa trollet. – Men det var sikkert deg. Det er du som er så stor, og så tråkker du alt for hardt på brua! Da må jeg bare ta deg!

- Å nei! Ta meg etterpå, du. Først skal vi bade!

- Ok!

Så bada de sammen i fossen og Bukken Bruse tissa i buksa.

- Æsj, sa trollet. Gå vekk! Så gikk den største Bukken Bruse til seters.

Om en liten stund så kom den mellomste Bukken Bruse.

- Nå kommer jeg og tar deg, ropte den mellomste Bukken Bruse til trollet.

- Åh. Det er meg som skulle si det! Du ødelegger hele eventyret, ropte trollet og begynte å gråte.

- Eeeh. Jeg liker ikke trollene som gråter. Jeg går bare, jeg, sa den mellomste Bukken Bruse, og gikk til seters.

Rett som det var, så kom den minste Bukken Bruse.

- Oj! Hvorfor gråter du, trollet?

Oh, fordi… fordi… fordi storebroren din har ødelagt hele eventyret!

- Hæ? Hvordan klarte han det?

- Han… han sa at han kommer og tar meg, hulket trollet.

- Men… men det er du som burde ta ham!

- Akkurat, sutret trollet.

- Hva skal vi gjøre, da?

- Jeg vet ikke, jeg, jamret trollet. – Alt er bare helt ødelagt!

- Vi må reparere brua, i hvert fall, mente den minste Bukken Bruse.

Så jobbet de sammen begge to hele dagen og reparerte brua, og den var så fin som ny.

- Nå må jeg gå til brødrene mine og gjøre meg fet, jeg også, sa den minste Buken Bruse.

- Bare gå, du, sa trollet. Jeg kan ikke ta deg nå, fordi du er altfor liten. Jeg kan vente på deg her. Og da kommer jeg og tar deg, jeg!

Så gikk den minste Bukken Bruse til seters. Der ble både han og brødrene hans så fete, så fete at de ikke orker å gå hjem igjen.

Det store, fæle trollet venter på dem under brua. Og er ikke han har gått et annet sted i skogen, så venter han der fortsatt.

Og snipp snapp snute, her er det eventyret ute.

Sjuende far i huset

Det var en gang en mann som var ute og vandret. Så kom han til en stor og vakker gård.

-Her skal det bli godt å få hvile ut, sa han ved seg selv.

Ved porten til gården møtte han en veldig gammel mann, som var så liten, at han lå i et kuhorn, som hang på gjerdet.

- Kan jeg sove her i huset ditt?

- Jeg vet ikke. Det er ikke jeg som bestemmer her. Du må spørre sønnen min som ligger i vugga i gangen.

Mannen gikk inn til huset og der i vugga lå det en veldig gammel liten far.

- God dag! Kan jeg få låne huset ditt i natt?

- Jeg vet ikke. Du må spørre sønnen til min sønn. Han ligger i senga i stua.

I stua lå det en ikke så veldig gammel far, men han var gammel nok.

- Kan jeg overnatte i huset ditt?

- Kanskje – sa gamlefar, men du må spørre min sønn. Du finner han på arbeidsrommet.

På arbeidsrommet satt det en ung mann som lagget mase støy, fordi han hamret et stort bord og åtte stoler.

- Kan jeg sove i ditt hus?, ropte vandremannen veldig høyt.

- Det er ikke jeg som bestemmer her, ropte tilbake mannen veldig høyt - du må spørre sønnen min. Han er ute på verandaen!

Vandremannen gikk ut på verandaen. Der så han en liten gutt, som red på en gyngehest.

- Hei, pappaen din sa at det er du som bestemmer her. Kan jeg overnatte i huset ditt?

- Phh. Tror du virkelig at det er jeg som bestemmer her? Jeg, som er så liten, sa gutten. Du må spørre mammaen min. Hun er på kjøkkenet.

Vandremannen gikk til kjøkkenet. Der sto det en kone og laget mat.

- God dag, frue! Vandremannen bukket pent. – Kan jeg overnatte her, i huset ditt?

- Ja, unge mann!

Og så kom det inn et bord som var dekket med de beste mattretter og god drikke. Og da han hadde spist og drukket, kom det inn en god, mjuk seng. Vandremannen var veldig glad for at han var så tålmodig og har ikke undret seg over noe, og at han til slutt hadde funnet den rette, den som bestemmer i huset.