Storlaget fra Gol
Gol hadde i flere sesonger vært nestenlaget i Valdres og Hallingdal. Men 1966 skulle bli det store gjennombruddsåret.
Det var tre 18-åringer som gav laget det lille ekstra som manglet.
Artikkelen held fram under annonsen.
Fra Hemsedal kom kretslagskeeper Kjell Eggen. Med solid spill skapte han trygghet i hele Gol-forsvaret. Backplassene ble fylt opp av to andre nykommere. Per Ola Rustberggard startet sesongen i løperrekka, men storspilte da han ble omskolert til høyreback. På venstrebacken var det Embrik Gjengedal som fikk sin seniordebut. Med susende taklinger og enorm innsats satte han seg raskt i respekt.
Foran de unge backene lå en rutinert halfrekke. Nestor på laget var den 32 år gamle senterhalfen Arvid Personbråten. Høyre- og venstrehalfplassene ble okkupert av brødreparet Kjell og Bjarne Flaget. To arbeidsjern med presis pasningsfot.
I angrep hadde Jon Brunborg og Oddleiv Halvorsen fått samspillet til å sitte. Og de to scoret nærmest på bestilling. Løperrekkas beste spiller var likevel Kjell Slåtten. Lagets store tilrettelegger og teknikker med hode- og pasningsspill av klasse.
Men til tross for mange sterke enkeltspillere var det jevnheten og laginnsatsen som var Gols fremste styrke.
Sesongen startet med seier i Pinseturneringa. I serien ble Hol, Geilo og Hemsedal feid av banen etter tur. Men ingen av disse var noen målestokk.
Borteseier mot erkerivalen
Den første store testen var bortekampen mot Nes. Tilsvarende oppgjør året før hadde endt med 7-0 til nesningene. Oppgaven ble ikke enklere for Gol da de måtte spille med ti mann det første kvarteret. De hadde nemlig «glemt» senterhalf Arvid Personbråten på Gol. Gjestene tok likevel en tidlig ledelse ved Jon Brunborg. Men Nes slo tilbake med to scoringer av Bjarne Livgård.
Gol gav ikke opp. Etter en rufsete 1. omgang presterte de årsbeste etter pause. Etter 65 minutter satte Kjell Slåtten inn utligningen. En lobb fra Brunborg førte Gol opp i ledelsen før Kjell Flaget satte kronen på verket. Fra 30 meter plasserte han et frispark i krysset. Det var stor glede i golingsleiren etter et av de beste lokaloppgjørene i Hallingdal på flere år.
Artikkelen held fram under annonsen.
Gol tapte bare én seriekamp i 1966, og avgjorde avdelingsmesterskapet med 6-1 borte mot Ål en runde før slutt.
Første kretsmesterskap
Med avdelingsmesterskapet i lomma var det bare Øystre Slidre som stod mellom Gol og et kretsmesterskap.
Første kamp gikk i Valdres. Øystre Slidre styrte oppgjøret og kom til en drøss med målsjanser. Men en god porsjon flaks og storspill fra keeper Kjell Eggen forhindret baklengsmål.
Gol hadde også en og annen sporadisk sjanse. Og det var på en av disse at kampen ble avgjort. Kjell Slåtten la en presis pasning frem til Jon Brunborg, som vippet ballen over en forsvarer og frem til Oddleiv Halvorsen. Han reagerte raskt og satte ballen forbi keeper.
Med 1-0 i Valdres hadde Gol et solid grunnlag foran returoppgjøret på Glitre stadion. Etter en heldig Gol-scoring før pause økte hjemmelaget til 3-0 i 2. omgang. 4-0 sammenlagt, og Gol kunne juble for sitt første mesterskap i Valdres og Hallingdal fotballkrets.
Klarte ikke opprykk
En siste utfordring gjenstod før Gol kunne avslutte sesongen. Opprykkskamper mot Lunner og Akademisk Ballklubb.
Lunner var første motstander. De hadde allerede slått Akademisk Ballklubb, og var favoritter foran møtet med Gol i Nesbyen idrettspark.
Det ble bare nesten for Gol. Foran 500 tilskuere sikret Lunner seg opprykket med 1-0-seier. Vinnermålet kom på et tvilsomt idømt straffespark 15 minutter før slutt.
Artikkelen held fram under annonsen.
Dominansen fortsetter
For å bli enda bedre i 1967 investerte Gol i kyndig trenerhjelp. Hver uke kom Egil Olavsen fra Hønefoss for å trene laget. Det endte i nytt kretsmesterskap, selv om Gol slet med å komme opp på nivået fra året før. I KM-finalen i Nesbyen ble Øystre Slidre slått 2-1.
I opprykkskampene mot Vestfossen og Hasle/Løren var Gol sjanseløse.
Heller ikke i 1968 klarte noen i Hallingdal å tukte Gol. Men i KM-finalene mot Fagernes ble det tap. Keeper Kjell Eggen hadde forlatt Gol etter vårsesongen. Det var noe av årsaken til at tittelen havnet i Valdres.
Yppet seg i cupen
I 1969 virket Gol sterkere allerede fra starten. I NM ble Fagernes slått 1-0 i første kvalifiseringskamp. I 2. kvalikrunde fikk Fossekallen kamp til døra. Men Hønefoss-laget vant til slutt 4-3. En som fikk vist seg fram i disse oppgjørene var nykommer Lars Eri. Målfarlig hurtigtog fra sogn som var med å løfte Gol de neste årene. Hullet etter keeper Kjell Eggen var også tettet i form av Hans Totland.
Gol fikk virkelig revansje på Fagernes dette året. Først seieren i cupen. Deretter møttes de i finalen i Pinseturneringa. Der vant Gol hele 3-0. Da de to igjen skulle måle krefter i KM-finalen dro Gol i land en 4-3-seier.
Nok en gang kom golingene til kort da det stod om opprykk til 4. divisjon. Det endte med klare tap mot Vikersund, Rosen-
hof og Åssiden.
Tidenes beste Gol-lag
Gol startet 70-tallet med seier i Pinseturneringa og sitt femte strake avdelingsmesterskap i Hallingdal. Men i KM-finalen ble Fagernes for sterke.
Artikkelen held fram under annonsen.
Det var likevel ingen grunn til å se mørkt på det. Selv om noen veteraner hadde sagt takk for seg, var mye av stammen fra 1966 fortsatt på plass. I tillegg var unggutter som Terje Morken, Sverre Haavelmoen, Leif Hilmar Grangård og Arnstein Rustberggard med på å heve nivået.
De to avdelingene i kretsen ble på nytt slått sammen foran 71-sesongen. Det bød på flere vanskelige seriekamper mot sterke Valdres-lag.
Det så ikke ut til å ha noen betydning for Gol. Laget gikk fra den ene seieren til den andre. Og store sterke Leif Hilmar Grangård terroriserte målvaktene i kretsen. Når han ikke dunket ballen i mål med hodet, dundret han den gjerne i vinkelen fra 15-20 meter. Med et snitt på drøyt to mål pr. kamp kunne en tilgi at han hadde en litt «lat» spillestil.
1-2-tap i Nesbyen på høsten var knapt nok noe å bry seg om. Det ble sesongens eneste poengtap for Gol. Kretsmesterskapet ble sikret med 6-1 over Rogne to serierunder før slutt. Det var den siste kampen golingene spilte på Glitre stadion. Serieavslutningen mot Bagn gikk på den nye grusbanen på Hallingmo. Gol innviet banen med 6-2-seier, og Kjell Slåtten ble første målscorer. Han scoret likså godt fire ganger, og gjorde ekte hat trick i løpet av kampens første 36 minutter.
270 minutter mot Svelvik
Da det skulle spilles om opprykk til 4. divisjon fikk ikke Gol benytte den nye banen. Hjemmekampen mot Svelvik ble satt opp på gressbanen til Fagernes.
Det hjalp heller ikke at stor-scorer Grangård opplevde måltørke på tampen av sesongen. En trøst fikk være at Gol senhøstes ble forsterket av midtbanespilleren Olav Talberg fra 3. divisjonslaget Ny-Kronborg.
Gol styrte oppgjøret mot Svelvik på Fagernes, mens rollene var snudd da lagene møttes i Drammen. Men etter 0-0 i begge oppgjørene ble det satt opp omkamp på Noresund.
Mange golinger tok turen dit, med et håp om endelig å få et lag fra Hallingdal i 4. divisjon. Men Gol maktet ikke å score på Svelviks gode keeper Roar Andersen. 15 minutter før slutt ble i stedet John Kjøstad matchvinner for drammenserne da han headet utagbart forbi Hans Totland. Dermed kunne Svelviktreneren - Strømsgodsets Steinar Pettersen - slippe jubelen løs.
Artikkelen held fram under annonsen.
Opprykket glapp. Men Gol hadde gjennomført sin beste sesong noensinne. Enkelte trodde nok dette var starten på noe stort. Dessverre for Gol markerte det slutten på en storhetstid for klubben.
