Livet etter Auschwitz

De var like gamle. Begge to opplevde den samme lidelsen: Å gjemme seg for nazistene, kjempe for å overleve, bli fengslet i Auschwitz. Men i motsetning til Anne Frank har stesøsteren hennes, Eva Geiringer, overlevd.

Eva Geiringer (nå Schloss) var beste venninne til Anne Frank. De var naboer før krigen, lekte sammen i bakgården i et hus i Amsterdam. Men det var ikke før 50 år etter krigen at Eva klarte å fortelle mer om sin avdøde venninne fra lekeplassen, om smertefulle opplevelser i Auschwitz, og et traumatisk liv etter krigen.

Eva Schloss har skrevet en biografi «After Auschwitz». Det var ikke lett for henne å skrive om følelser. Døden til hennes elskede far og bror i Auschwitz, hennes egne opplevelser i konsentrasjonsleiren, og barndomsminner om Anne Frank preget henne hele livet etter krigen.

«Anne elsket å se gjennom film- og motemagasiner, og leke «fin dame» - forteller Eva om Anne Frank. Av og til spiste vi is og kaker på en kafé, og latet som om vi er «damer fra overklassen». Den gangen hadde de ikke tenkt på hvilken skjebne som ventet dem begge to.

Angiveri

Otto Frank, Annes far, gjemte seg i to år sammen med sin kone og to døtre i et hemmelig rom på kontoret til fabrikken, der han en gang arbeidet. I august 1944 ble familien arrestert av Gestapo, og sendt til Auschwitz. Nazi-Tysklands fryktede statlige politiske politi hadde fått et anonymt tips. Bare Otto overlevde angiveriet og fangelivet det førte med seg.

Livet til Elfriede Geiringer, Evas mor, ble på en måte lignende. Hun hadde også gjemt seg sammen med familien sin. Oppdaget av Gestapo ble de sendt til Auschwitz. Der mistet hun både mannen sin og sønnen. Elfriede klarte å overleve, og reddet også datteren sin, Eva.

«Det var den 19. januar 1945 da «resten av livet mitt begynte», skriver Eva Schloss i sin bok. Etter at tyskerne flyktet fra leieren var det mange utfordringer som ventet de overlevende kvinner og barn. Først og fremst måtte de dra likene av medfanger ut av brakkene, finne forsyninger av mat, vann og varme klær.

Lære livet på nytt

«Jeg og mamma var heldige som kunne forlate Auschwitz», skriver Eva. «De fleste av vennene mine i leieren overlevde ikke. Jeg levde fortsatt, men jeg hadde en lang vei å gå for å lære livet på nytt og finne min plass i en verden som ofte nektet å høre om de forferdelige tingene jeg opplevde, og hadde vært vitne til»

Elfriede Geiringer og Eva reiste tilbake til Amsterdam. Deres leilighet var, overraskende nok, ikke ødelagt. «De neste ukene ville vi bare nyte hverdagen, skriver Eva i boken, men ingenting kunne oppfattes som normalt». For å tjene til livets opphold fikk Evas mor jobb som sekretær i en slipsfabrikk. Eva tjente ekstra penger ved å male tre-brosjer. Etter hvert var det også Otto Frank, faren til Anne, som kom tilbake fra krigen.

Traumatiske opplevelser brakte Otto og Elfriede så sterkt sammen at de bestemte seg for å gifte seg. Det var ikke så lett å bygge et nytt liv etter krigens og konsentrasjonsleirens grusomhet, men både mor og stefar til Eva, engasjerte seg i arbeidet med utgivelsen av «Anne Franks dagbok», og senere i Stiftelsens virksomhet. Men for Eva var det ikke mulig å prate om fortiden.

Telefonnummeret

«Denne fortiden var ikke i stand til å tilhøre nåtiden», skriver hun i boka. «Da barnebarna mine spurte meg om tallene som var tatovert på underarmen min, forklarte jeg, at det var … telefonnummer».

Det var først i en alder av over 60 år at Eva bestemte seg for å møte minnenes demoner. Historien hennes, selv om den har en lykkelig slutt, gir oss frysninger.

Farens og brorens død kastet en skygge over hverdagen hennes etter at de kom tilbake til Amsterdam.

Eva aksepterte ikke dette faktum i årevis. Men livet måtte gå videre. Hun møtte en gutt, giftet seg. Det unge paret ønsket å stifte familie, men det viste seg å ikke være så lett. Traumer fra Auschwitz hadde ødelagt hormonbalansen fullstendig og Evas kropp fungerte ikke som den skulle. Det tok lang tid, men til slutt gikk drømmen hennes i oppfyllelse. Hun fikk tre døtre.

Kjempet

Etter stefarens død begynte Eva å snakke. Hun bestemte seg for å kjempe for en bedre verden, og fokuserte all sin energi på å bekjempe rasisme, sosial ulikhet og intoleranse. Hun er fortsatt engasjert i Amsterdam-baserte Anne Frank House Foundation.

«Beslutningen om å bryte årene med taushet, forandret utvilsomt livet mitt, og ga meg frihet til å lete etter den sanne naturen, som hadde blitt stjålet fra meg for lenge siden, skriver Eva Schloss. Opplevelser fra Auschwitz, som jeg alltid vil bære inni meg, og arven etter Anne Frank beviser at hver historie er viktig. Historiene om våre liv må fortelles på nytt og på nytt. Ikke bare om våre liv, men historier om jødeutryddelsen i det hele tatt. Gjør vi det ikke, blir både vi og alt som skjedde, glemt.

Eva Schloss er 95 år, og bor i London.