Kirken – fremdeles relevant?
Nok et år går mot slutten; det er tid for årsoppgjør og refleksjon. Hvor står vi og hvor går vi? Det gjelder for oss som enkeltmennesker, og det gjelder for de virksomheter vi måtte være en del av; for meg gjelder det Den norske kirke.
Året som ligger bak oss, ble et annerledes år. De fryktelige ugjerningene som fant sted i slutten av juli, preger ennå nyhetsbildet hver eneste dag. Tragediene har gjort noe med oss som folk. Det ondes alvor har gått litt mer opp for mange av oss som tilhører etterkrigsgenerasjonene.
Artikkelen held fram under annonsen.
Som biskop må jeg spørre: Opplevde mennesker i 2011 at kirken var viktig? Jeg tror svaret er ja. Som kirkelig leder i det bispedømmet der unge så skånselløst ble rammet, har jeg fått mange tilbakemeldinger på at kirkens innsats i dagene og ukene som fulgte etter udådene ble verdsatt. Og på det nasjonale plan ble domkirken i Oslo et viktig sted for nasjonen som helhet. Kirkehusene landet over fungerte som steder det gikk an å søke til når og da menneskets sårbarhet ble tydelig, da byrden av det å være menneske for mange ble tung. Kirken var en medvandrer. Og den ble opplevd som relevant og nær.
Disse erfaringene har sine paralleller i det som kirkelige tilsatte opplever hver gang mennesker står nær og ved livets avslutning, også der det ikke er noen ytre dramatikk i situasjonen. Når vi utfordres på menneskets grunnleggende kår, har kirken fremdeles en viktig plass.
Kirkens utfordring er hvilken plass den har i menneskers liv? Utgjør den en forskjell i møte med livet, og ikke bare i møte med døden (selv om det er viktig nok)? Er kirken relevant for dagens mennesker?
Min erfaring er at det er større nysgjerrighet på hva kirken står for blant unge mennesker nå enn det var for noen tiår siden. Ungdomsskoleklassers spørsmål til meg på bispevisitaser avslører et ønske om å orientere seg i det religiøse mangfold som oppleves mange steder. Møte med andre kulturer har satt religion på dagsorden. Elevene spør etter svar på de eksistensielle ting, blant annet om livet etter døden, om det kristne gudsbildet, og først og fremst i høst om det ondes problem. Men mange avslører også stor skepsis til den kristne livstolkning og tro, og ikke minst en mangelfull kunnskap om hva den kristne lære går ut på.
Disse møtene har ytterligere styrket min tro på hvor viktig det er at alle barn får opplæring i den religion eller livssyn de foresatte så langt har valgt for dem. Det gjelder også de barn som tilhører majoritetsreligionen, kristendommen. Trosopplæringsprogrammet som er vedtatt av Stortinget er derfor et viktig satsingsområde i vår kirke, og det har også i år vært nedlagt et stort arbeid i Tunsberg for å bygge dette videre ut. Kirken er avhengig av at den opptrappingsplan som Stortinget har vedtatt, blir fulgt. Uansett – arbeidet fortsetter i menighetene; sakens viktighet driver de mange ansatte og frivillige videre. Men progresjonen må økes!
Innen gudstjenestearbeidet skjer det mye nyskapende. Året som har gått, har vært en forberedelsestid for en gudstjenestereform som skal gjøre gudstjenesten mer til et menighetsansvar, og mindre til «bare» prestenes og andre ansattes (særlig kirkemusikernes) ansvar. I den forbindelse har vi i år fått nye gudstjenestebøker.
Ønsket om å være relevant, har også ført til en ny bibeloversettelse, som ble tatt i bruk i kirkene første søndag i advent i år. I høst er også innholdet i ny salmebok bestemt.
Alle endringene er uttrykk for at kirken ønsker å være relevant også for dagens mennesker. Kirkens satsing på mange felter er prisverdig og nødvendig, men neppe tilstrekkelig. Kommunikasjonsutfordringene står der: Hvordan få flere i tale, hvordan gi en opplevelse av at kirkens budskap gir hjelp til livsmestring? Hvordan få sagt at kristendommen i sitt vesen er en håpsbevegelse? At den kan gi mening til livet og håp innfor døden? At den representerer en kraft til livsmot og pågangsmot inn i en verden som går sin skjeve gang?
Artikkelen held fram under annonsen.
2011 ble mer enn et «jevnt, godt arbeidsår». Det har vært et år spekket med utfordringer og nybrottsarbeid. Samtidig har de viktige grunnleggende arbeidsoppgaver blitt ivaretatt av mange ansatte og frivillige. Med takk til dem, og med ønske om at det nye året vil gi mange mennesker mye å glede seg over, ønsker jeg alle
ET GODT, NYTT ÅR!
