Flintsteinene

Mannen som brøytet seg vei gjennom vegetasjonen som nesten dekket den smale, dyre- og menneskeskapte stien bar tungt. Hvem som først hadde funnet denne ruten opp til det golde høyfjellsplatået, hvor reinsdyra holdt seg nær isbreene om sommeren, var det ikke lenger noen som viste.

Den var blitt brukt av hans stammemedlemmer i århundrer. De siste dagene var det blitt merkbart varmere i været, og svetten som rant under de stive skinnplaggene gjorde dem mykere og litt mer behagelige å ha på seg. Men de grovt sammensydde skjøtene mellom skinnstykkene laget fortsatt gnagsår på den skitne, senesterke kroppen under. Særlig over skuldrene hvor lærreimene fra sekken han hadde på ryggen grov seg inn. Buen av barlind og hylsteret som pilene med spisser av flint sto i veide ikke mye i forhold til det dyrbare innholdet i sekken som var laget av flettede neverstrimler.

Byttehandel

Hvor langt han hadde gått visste han ikke, men det var i alle fall to fullmåner siden han begynte ferden i det flate landskapet ute ved kysten. Det var her han hadde byttet den store bunken med skinn og pelser, som storfamilien hans hadde preparert gjennom vinteren, mot de uvurderlige steinene han nå bar på.

Sammen med resten av familiegruppen, som besto av bortimot 50 personer, hadde han gått denne ruten hver vår og høst i over 30 år. Grunnen til at han denne gangen gikk alene, var at det i år var hans tur til å ta turen enda lenger sydover enn der hvor vinterboplassen lå for å skaffe råmaterialer til pil- og spydspissene som de var helt avhengige av for å kunne drive effektiv jakt på reinsdyra som skaffet dem både mat og skinn. Det fantes riktignok byttedyr i lavlandet ute ved kysten også, både hjort, elg og villsvin, men disse var mer vare enn reinsdyra, og derfor vanskeligere å komme på skuddhold av.

Generasjoner

Oppe på fjellplatået, som han nå var på vei til, hadde slekta hans, gjennom mange generasjoner, satt opp gjerder av stein som ledet dyra mot buestillingene når de ble skremt opp. Godt skjult i det som så ut som naturlige hauger av stein lå de beste bueskytterne klare. Resten av klanen drev, med rop, klapping og tromming, de panikkslagne dyra mot dem gjennom passasjen av stein som ble trangere og trangere. På en god dag kunne de på denne måten greie å nedlegge fire til fem dyr. Det av kjøttet som ikke ble spist i løpet av noen dager ble skåret i tynne strimler og tørket på pinner i røyken fra ildstedet. Behandlet på denne måten var kjøttet holdbart i månedsvis, og det var dette han hadde tenkt å spise ved vadestedet over elva som han hørte ikke var langt unna.

Glatt

Om det skyltes sein snøsmelting eller kraftig regnvær visste han ikke, men han kunne ikke huske at elva, som han snart måtte krysse, hadde hatt så stor vannføring tidligere. Etter å ha fått i seg maten, drakk han lenge av vannet som fosset mellom steinene, før han igjen tok sekken på ryggen, spydet i hånda og hoppet ut på den første steinen. Det var da han skulle videre til neste stein, som nå lå under vann, at det gikk galt. De slitte skinnsålene på fottøyet hans fikk ikke feste på de slimete algene som dekket steinen. Han veivet med armene for å gjenvinne balansen. Men den tunge sekken han hadde på ryggen trakk ham bakover og nedover. Da han prøvde å sette den ene foten bak seg, forsvant den bare ned i dypet. Han tumlet bakover og traff steinen som han akkurat hadde hoppet fra med bakhodet først. Svimeslått skled han ut i det strie vannet mellom steinene hvor den tunge børa han hadde på ryggen trakk ham til bunns.

Et funn

Om det var slik det hendte er det ingen som vet. Det er tross alt kanskje så lenge som titusen år siden det skjedde.

Men for et par år siden fant jeg to store flintsteiner ved elvebredden like nedenfor brua hvor Tovegen i dag krysser elva Todøla øst for Nesbyen. Flint finnes ikke naturlig i Norge. (Utenom noen steder langs kysten hvor den har kommet drivende med is fra Danmark. Men disse er som regel for små og dårlige til å lage brukbare redskaper av).

Altså må noen ha fraktet de store flintsteinene som jeg fant helt hit til Hallingdal. Siden steinene ikke nådde sitt sannsynlige bestemmelsessted oppe på vidda, skulle man tro at den som fraktet dem på et eller annet vis hadde omkommet underveis og at han trolig var alene, siden ingen tok vare på den dyrebare lasten og fraktet den videre.

Kanskje grusveien som vi i dag kjører på startet som en sti og at stedet hvor brua nå ligger opprinnelig var et vadested?